Inntrykker fra Øyafestivalen på Tøyenparken i Oslo 2019

For en uke siden var jeg fortsatt på jobb på øyafestivalen, stå på trappa ved amfiet

og passet på at ingen ble stående eller satt seg ned sånn at trappen kunne bli en nødtrappe.

Denne jobben gjorde jeg med rundt femten andre frivillige og samtidig spilte Karpe,

den norske hovedartisten i år som fikk ekstra penger som alle norske headliner hvert

år får og derfor lagde en ekstra flott show.

Scenen ble forstørret og flyttet litt fram og begge Magdi og Chirag kom ned en

original SAS trappe som stå på scenen, tilpassende det nye albumet

SAS PLUS/ SAS PUSSY som spilles ikke i enkelte sanger men i ett som en kassette

på spotify og varer tjueni minutter. Det var siste konserten og veldig emosjionell for

alle som var der. Hele publikumet sang med og innimellom ble det ildspill på scenen

og en jente fra publikumet ble kalt på scenen for å synge sammen med Magdi Gunerius,

eller var det kanskje en annen sang – jeg husker desverre ikke for jeg kjente ikke alle sangene.

Men var veldig berørt av stemningen og interaksjonen av Karpe med alle som var der.

Hele bakken var full med mennesker og alle hadde bare kjærlighet i øyne.

Det var siste kvelden på øya og nå har alrede en uke gått, men jeg skal se tilbake og fortelle

litt om de artister jeg så og var imponert av, eller ikke var så veldig imponert av.

 

 

Hun som jeg egentlig kom til øyafestivalen for, hun som jeg har hørt i alle stemninger,

på sykkelen, mens jeg malte, skrev, gråt og lo, det var selvfølgelig Miss Erykah Badu personlig!

Når jeg så at hun skulle spille var det helt klart at jeg skal jobbe på øya i år,

for egentlig ville jeg se henne i Berlin på første Juni alrede men billettene kostet nesten nitti euro og

det syntes jeg var litt mye for bare en konsert.

Så tok jeg to timer fra jobbdagen min før å se henne på vindfruen og sto midt i massen med mange

fans som begynte å synge Next Lifetime før hun var på scenen. For å være ærlig det tok ganske lang

tid til hun var på scenen. Først var det bare fem minutter og så var det ti minutter og så tjue, og alle sto

og syntes det var helt diva og kjedelig at hun var så sent og noen stakk til og med men jeg visste at

hun skulle komme snart og at det kom til å være helt fantastisk. Jeg også måtte tisse, men jeg ble

stående for det skiller en ekte fan fra en midlertidig fan. Hele førti minutter for sent kom gitaristen altså

på scenen. Alle skrek og ropte Erykah! Erykah! og etterpå begynte noen med Badu! Badu! og så

kom backgroundsangerne og pianisten, saxofonisten og teknikeren for ved siden av mikroen der Erykah

skulle stå en gang var bare et glass vann og en elektrisk xylofon og han

fikk til en macbook også. Publkumet lo og lagde vitser om macbooken.

Men nå var det endelig på tide og musikken begynte å spille og Erykahs stemme

kom gjennom høytaleren selv om hun var ikke i øyesikt enda. Men da hun var,

var alle øyne på henne og det var ikke mulig en gang å overse henne.

Hun hadde på seg en XXXXXL dunjakke i gul og turkis full av flekker med fargerik

maling og under det en stor blå snekkerbukse og hvite høye støvler med frynser.

Håret var i dreads, halsen fyll med kjeder i sølv og minst to ringer på hver finger.

Hun skred på toppen av scenen og hadde noe veldig royalt på seg, samtidig så hun i

himmelen veldig seriøst som om hun så noe spesielt eller hadde en visjon.

Første sangen ble On & On og det var kult for det er en av de beste og kjenteste

sangene hennes og vanligvis blir de jo spilt helt til slutten. Men etter førti minutter av

å vente hadde publikumet også tjent seg noe godt kanskje.

Desverre ble det den eneste av hitsene hennes. Hun spilte ikke Next Lifetime,

Didn´t Cha Know, The Healer, Time´s a Wastin eller In Love With You. De fleste

sangene hun spilte var på det nye albumet But You Caint Use My Phone som ingen

hadde hørt på så mye for de gamle sangene var så gode og derfor kunne ikke synge

med. Men det går fint, for kanskje er det bare for slitsomt og drøy å spille det samme

over og over igjen når man har stått på scenen så lenge som henne og hun har helt

sikkert performt de nevnte sangene forferdelig mange ganger alrede og hadde lyst å synge

det som hun har nettopp utviklet.

Jeg var litt skuffet uansett, men sangene var jo ikke alt som hun ga fra seg og det

skal jeg fortelle litt mer om nå.

Jeg har alltid vært opptatt med Erykah for litt mer enn musikken hennes, for hun

har noe mystisk og vis på seg som gjorde meg tro at hun var på en lignende måte

spirituell som meg. Det var noe som tiltrekket meg til å se henne live som jeg visste

kom til å bli viktig for meg eller resonating som man sier på engelsk, og det ble det og.

Etter kanskje en tredel av konserten oppfordret hun alle å putte hendene i luften og

kjenne om det var litt kriblende energi på fingertoppene. Og så skulle alle ta en arm

opp, gjemme tommelen på innsiden av hånden og lukke øyne og puste dypt inn alle sammen.

Og trekke pusten gjennom fingertoppene og puste ut og kjenne energien

som holder oss alle sammen. One energy, one love. eller noe lignende sa hun, men

det hørtes ikke helt hippie ut men fint og ekt og sterk. For hun er veldig sterk og hun

står fram folk som en dronning.

Hun snakket også om treene og sa at når man er lei seg, eller sjalu på noen, når man

ikke føler seg bra så skulle man se på et tre og kjenne at treene venter på at vi setter

pris for dem for de setter pris for oss hele tiden og å se på et tre og verdsette den

betydde å verdsette alt som finnes for et tre uttrykker bare kjærligheten som holder

alle av oss sammen. Selv om dette høres kanskje litt irriterende New Age ut når jeg

skriver det ned på denne måten, men når hun sa det hadde det en veldig fredful og beroligende

effekt på meg. Jeg hadde gjerne sett på henne lenger, men strømmen

ble lagt ned midt i mellom en sang for hun hadde jo begynt alt for sent og nå var tiden

hennes over og festivalprogrammet skulle fortsette. Jeg synes at hun så litt skuffet ut

over at hun ikke fikk ekstra tid, men jeg er ikke helt sikker på det.